Hva er vitsen?

Vi er kreftsyke. Vi stiller opp i media. Men vi får ingenting igjen. Vi blir bare låst inne bak digitale Berlinmurer og får beskjed om at materialet vi har bidratt til, ikke kan røres. Det tilhører avisen. Og bare den.

Kreftforeningen, Føflekkreftforeningen og kreftforeninger i 30 land arrangerer nok en gang «Sjekk deg»-dagen. Fotfolket, det vil si sånne som meg, kreftpasienter, ble sendt ut på jobb. Aviser og TV over hele Norge fikk tilbud om å gjøre intervjuer med oss.

Selv ble jeg kontaktet av Sandefjords Blad. Allerede da jeg gjorde avtalen, og igjen under intervjuet, ba jeg så pent jeg kunne om at saken ikke ble lukket bak en betalingsmur. Føflekkreftforeningen ville så gjerne linke til den, så mange flere kunne bli advart mot solens farer. Den hyggelige journalisten kunne ikke love noe, men hun skjønte poenget.

Ingen løfter, men hun skulle bringe spørsmålet videre.

Det tok tid

Intervjuet tok tid, men jeg leverte på alt den hyggelige journalisten ønsket. Kanskje litt til. Hun sa seg enig i at jeg hadde snakket litt mye, ja, jeg spurte jo. Men så har jeg selv vært journalist og slitt med intervjuobjekter som knapt sier mer enn «ja» og «nei». Selv skulle jeg levere. Både i tekst og bilder.

Korrekturen skulle komme senest neste dag klokka ti. Jeg måtte sitte klar. Den hyggelige journalisten hadde flere oppgaver. Teksten kom ikke. Så jeg sendte en melding. Til slutt ringte jeg. Jeg hadde nemlig hatt planer. På slutten av dagen kom teksten med kort frist til rettinger. Jeg konsentrerte meg om de tre viktigste. Det var det jeg rakk. Resten fikk være, de var bagateller i den store sammenhengen.

Alt tilhører Sandefjords Blad!

Sammen med korrekturen fulgte en liten overraskelse:

«Når vi sender saken til deg,» stod det, «har vi tillit til at du ikke misbruker dette på noen måte. Vi understreker at tekst sendt til gjennomlesning, er SBs egetproduserte, upubliserte råmateriale. Dette kan ikke benyttes av mottaker til å fremme ... organisatoriske ... interesser.»

Au! Skulle vi ikke få bruke saken? Jeg ba igjen om å slippe den digitale muren. Folkeopplysningen var viktigere, mente jeg. Og, kunne vi få en PDF til arkivet? Kunne jeg få noen av bildene til privat bruk? Ingen løfter.

Sent på kvelden, ny melding fra den hyggelige journalisten. Hun lovet ingenting. «Dette er redaktørmat.»

Da skrev jeg til redaktøren. Ba pent. Argumenterte godt, syntes jeg.

Provosert

Over helgen, dagen før «sjekk deg»-dagen, kom nyheten på trykk. Dessuten på nett. Den var låst. På formiddagen fikk jeg ny mail fra den alltid like hyggelige journalisten: «Alt vårt materiale er beskyttet av opphavsrett og derfor følger det begrensninger med dette (hvilket du som eksjournalist sikkert er kjent med). Bilder og tekst kan ikke uten videre benyttes av Føflekkreftforeningen eller andre, men det er selvsagt OK å gjengi en liten del, og så henvise/lenke til oss.»

Den lenken var altså låst. Bak en mur som til og med var mer ugjennomtrengelig en sikkerhetsgjerdet gjennom Israel. Men fem millioner nordmenn ville få tilbud om å bli abonnenter hvis de klikket på lenken.

Så fortsatte journalisten: «Jeg har konferert med nyhetsredaktør, og vi gjør som følger. Jeg sender deg noen bilder via MMS om litt, og disse kan du beholde til privat bruk (ikke til bruk av foreningen). Pdf gis ikke ut, men du står selvsagt fritt til å avfotografere dagens sider i SB - men dog ikke viderepublisere hele saken. Ønsker deg alt godt og håper du får mange fine år til!»

Nå lærer jeg

Hvorfor skriver jeg så om dette? Hvorfor lar jeg meg irritere?

Hensikten med å gå ut i media, var å hjelpe andre enn meg selv. Det er derfor jeg stilte opp. Det er derfor Føflekkreftforeningens medlemmer og styre legger ned så mye fritid på informasjonsarbeid. Vi driver folkeopplysning.

Så stengte en lokalavis saken bak sin egen Berlinmur. De fikk sine to sider denne dagen. De tjente sine penger på abonnement, løssalg og annonser. Dessuten solgte de saken videre til to andre aviser i konsernet de tilhører, aviser med nedslag i områder hvor jeg en gang før hadde bodd og hatt litt status som D-kjendis.

Mange andre saker var ulåste denne dagen. Avisa vet nemlig godt at en del saker må forbli ulåst, ellers kommer ingen lesere tilbake neste gang. Hvis de ikke allerede har abonnement. Avisa legger ut agnet, men godbitene koster penger. Min sak var nok dagens gull. 

Dette provoserer meg. Jeg trodde jeg var tydelig på at jeg stilte opp for å få saken publisert åpent. Jeg følte meg altså litt lurt. Dumt av meg, jeg veit. Kanskje lukker avisa saken opp om noen dager, bare noen får tipset den om at «objektet» blei «djupt såra og vonbroten». Eller kanskje de bare ler. Uansett: Jeg har lært. Hva er vitsen?

Om forfatteren: 

Victor Skimmeland har såkalt metastasert malignt melanom, ondartet føflekkreft med spredning, og blir behandlet med immunterapi. Han bor i Sandefjord. I tillegg til en fortid som journalist, har han jobbet med internasjonal bistand, både utenlands og i Norge. Han har også jobbet mange år i Den norske kirke. Skadene kreften har påført ham har gjort ham arbeidsufør.

Hva skjer?

27. september 19:30

Klepp, Rogaland

28. september 10:00

Radiumhospitalet, Oslo

28. september 19:30

Klepp, Rogaland

10.00-19.30 29. september 2017

Trondheim sentralstasjon

16.30-19.30 2. oktober 2017

Frisklivssentralen Strandgt. 7. Bergen

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishPersonvern

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her. Ikke vis denne meldingen igjen.